Da den røde hane gol i Lisgrenda

Denne artikkelen sto først på trykk i «I gamle fotefar» i 2004 og er skrevet av Britt Ida Berg Hansen, tidligere redaktør og leder av Øyer og Tretten historielag.

Det var en dag i 1810. De solsvidde husa på de fem gardene i Lisgrenda klorte seg fast og tett sammen i de bratte bakkene, slik de hadde gjort i uminnelige tider, helt siden en veidebustad – engang i frumnordisk tid, skriver Tor Ile – ble anlagt ved vassbolet midt på tunet til Oppigard Li, det som var etableingsgrunnlag for Lisgardene og dermed hele grenda.

På tunet i Oppigard en dag i 1810 gikk bonden riktig fornøyd og sopte opp skårflis etter tømring. Knut Olsen Lauvlien het han; han var født i 1764 og gift til Oppigard med Lisbeth. Og han hadde god grunn til å være tilfreds der han gikk og sopte: Nytt stabbur hadde han fått satt opp få år før, i 1806, og nå var nettopp den nye hovedbygningen ferdig. De hadde bodd provisorisk en stund folket på Oppigard, idet den tidligere byggningen var flyttet til Brattlykkjen og skulle tjene videre som kårbolig. Nå skulle det jammen bli fint å komme i orden i det nye fine huset! «Nei, nå bygger jeg ikke mer» sa han og sopte sammen de siste flisene.

Fjorten dager etter hendte det: Den røde hane gol i Lisgrenda og den gol til gangs:

Forestill deg det – ja, vær der nå, da de oppdager at ilden har tatt fatt i de mange husa som ligger så tett, så tett! Se folk løper og roper, noe i fortvilelse, andre i forsøk på å ta styring; med bøtter og kar de finner, løper de mot brønnen i Oppigard, de heiser og langer alt de makter mens andre slår løs på flammene med staur og stokker. Raske, tunge steg og høye rop høres ovenfra, det er husmenn og annet folk fra grenda ovenfor som kommer løpende. – Noen forsøker å få ut dyr og innbo, men hvor skal de gjøre av det, det brenner overalt? Heten rundt dem blir stadig sterkere, og det drønner stadig oftere fra fallende tak og hus som styrter sammen så gnistregnet står til værs som spruten fra en kjempefontene, – blodsmak fyller munner og bryst følkes som om de vil sprenges, men de driver på og driver på så godt de kan, og over det hele høres noen lyder sterkere enn alle andre – knitringen, sprakingen, etter hvert brølet fra flammene som nådeløst og grådig eter det ene av de solsvidde huset etter det andre. Snart må de nok innse at de er maktesløse og alt er forgjeves. I forsøk på å hindre brannen i å spre seg oppover i grenda, samles de da på oversiden av fjøstrevet i Oppigard. Med stokker, spett, staur og trestammer legger de seg på, og de klarer til slutt å skyve huset utover og ut i ildmørja. Stønnet av huset som styrter og gnistregnet mot himmelen, setter punktum for innsatsen.

Dagen etter da røyken har drevet unna og heten er til å bære, samles de. Sammen står de der og ser utover de svarte restene av grenda si; noen gråter og jamrer seg stille, amdre er tause. Bare et hus står igjen, stabburet på Oppigard Li. Alt det andre er borte, 20-25 hus på de fem gardene Oppistu’n, Nistu’n, Oppigard, Nordigard og Nistu’n nordigard. 50-60 mennesker har mistet både hjem og arbeidsplass.

Kan en riktig fatte hvor stor og uhyggelig denne brannen var?

Sannhet og fantasi

Var den virkelig slik, brannen en her har forsøkt å skildre? Se, det vet ingen, for om den store brannen i Lisgrenda har levd på folkemunne der i alle år, er den underlig nok ikke registrert og beskrevet noe sted. Den var også før forsikringenes og byggetillatelsenes tid, så ikke en gang slike kilder kan si noe. Selve bransskildringen som her er gjort, er altså fantasi – imidlertid basert på de få opplysningene en har, så vel som på opplevelse av andre storbranner.

De opplysningene en har, er i det alt vesentlige de som Oskar Lie på Oppigard (1899-1969) har gitt videre til sine barn. Historien er her fortalt i samarbeid med to av dem, Gunvor Lie Fjellstad og Ole Lie.

Årstall fra 1806 til 1810 har vært nevnt, men at brannen fant sted i 1810 var Oskar Lie alltid rimelig klar på, likeså at fjøstrevet ble veltet nedover og at stabburet sto som eneste hus. Fra ham stammer også historien om Knut Olsen Lauvlien og alle gitte opplysninger om hus, både før og etter brannen – da med unntak av tallet på hus som gikk med. Dette er anslått ut fra bildet tatt ca. 100 år etter, da grenda var bygd opp igjen og da etter sigende der de nedbrente husa før hadde ligget. Bildet viser 23 hustak samtidig som alle husa i Oppistu’n ikke er kommet med. Derfor har vi tenkt oss at 20-25 hus gikk med i storbrannen.

At så mange som 50-60 ble husløse, har en funnet fram til i «Folketeljing i Øyer» av 1801. Vi har da forutsatt at folketallet i grenda ikke hadde endret seg vesentlig på de ni år. De 50-60 som ble hjemløse, var i alle fall bønder med familie, noen tjenestefolk og noen få «losjerende», det være seg soldater eller helst eldre og uføre som var på legd eller på annen måte «nyder almisse af sognet» som det heter.

med utgangspunkt i beretningen om Knut Olsen Lauvlien som sopte flis, har en forsøkt å tenke seg når på året brannen fant sted. Antakelig sopte han ikke flis i snø. En kan også tenke seg at han brukt våren og sommeren til å få nybygget ferdig, og at bygningen fra Oppigard ble flyttet til Brattlykkjen mens det var sledeføre. At slede ble brukt til slik flytting, vet en i alle fall fra andre flyttinger. Endelig kan en tenke seg at når et hushold på omkring 14 inkl. barn (kilde: Folketeljing av 1801) skulle bo provisorisk slik det berettes fra Oppigard, var det enklest sommerstid. Ut fra alt dette har vi trukket den foristige slutning at brannen mest sannsynlig fant sted i sommerhalvåret, kanskje på ettersommeren/høsten.

Dette kan i så fall harmonere med enda en opplysning fra Oskar Lie, eller snarere en manglende opplysning – nemlig om dyr som gikk med i brannen. Dette nevnte han aldri et ord om – hvilket vel ville være ganske naturlig i en grend der alle levde av jordbruk med husdyrhold. Hvor var i så fall dyra? Sikkert til fjells. Gardene i Lisgrenda har hem-seter på Lisetra og hovedseter på Hornsjø, og sågar griser tok de med seg når de dro til fjells.

Uansett: Fant brannen sted om vinteren, gikk buskap så vel som all høyavling som var igjen på i hus på gardene, med korn og halm likeså. Brant det om høsten, var forhåpentlig ikke all avling i hus enda og buskapen ennå til fjells. Og uansett igje: Litt fôr å hjelpe seg med, hadde de alltid vinterstid, i løer og små låver, både i fjellet og nede på jordene.

Det tok nok likevel både ork og tid å vite hvor en skulle begynne og hvordan en rent praktisk skulle innrette seg.

Gjenoppbygging

At grenda skulle beygges opp igjen, var det nok likevel ikke tvil om. Alle fem gardene hadde skog, men ikke nok. I følge Oskar Lie hugget de i Måksjølia, d.v.s. lia fra Nedre Måksjøen i retning Hundersetra. Det var mest lettvint, og trolig ble den snauhogd. Så ble det hogd i Åstadalen.

Alternativet til nybygg var å få tak i bygninger annetsteds fra. Oppigard Li løste bolig-problemet ved først å hente tilbake det huset som var fraktet til Brattlykkjen, deretter å kjøpe halvdelen av et hus fra Kramprud. Det viste seg at da de to husa ble satt sammen, var Kramprud-delen smalere enn den andre. En smal «tarm» både oppe og nede ble bygd på, kalt Langen. (Slike Langen’er har en hørt om også andre steder der hus ble flyttet, så de var trolig vanlige ved slik bygging.)

Andre halvdel av huset fra Kramprud ble satt opp på Oppistu’n, og antakelig ble også her et annet hus eller husdel satt inntil. Det fortelles i alle fall om tømmervegger som var satt inntil hverandre, men ikke helt tett pga. laftet, og at det derfor var en sprekk imellom som en kunne kikke ut i hagen gjennom. Gunvor Fjellstad sier at hun som barn syntes det var spennende.

Om de andre tre gardene slik fikk tak i hus og hvor mange hus som kom til Lisgrenda på denne måten, vites ikke. Kanskje fikk også Nordigard ny bygning på slikt vis; bilder etter gjenreisingen viser i alle fall en stor bygning som synes sammensatt.

Garden Nordigard er siden borte, men dette har ingen ting med brannen å gjøre. Datteren på Nordigard, Sigrid, var enebarn. Da hun giftet seg til Bergum, var det ingen til å overta, og garden ble nedlagt. Det meste av jord og skog ble overtatt av Nistu’n Li. Bygningen ble delt. En større del ble flyttet nedover og ble huset på Elvebakken, der Øyer Pinsemenighet hadde forsamlingshus før Tabernaklet ble bygd. En mindre del havnet i Gamleveien som bolig for Marit og Gustav Berge. Brattlykkja som er nevnt , var den gang en del av garden Oppigard. Seinere ble huset mange husker som Hannastugua og som lå der Gunvor Fjellstad nå bor, flyttet til Brattlykkjen av Nelly og Magnus Lien da de kjøpte stedet.

Spor etter brannen

Få spor er funnet etter brannen. Ole Lie forteller imidlertid at da veien fra Molbosmoget til Lisgrenda ble bygd eller «oppattgjort» og bulldozer befant seg seg i nærheten, fikk Oskar Lie tak i den for å bedre avkjøringen ved Oppigard. Bulldozeren gravde da litt på åkermark, og der kjørte den gjennom et tykt kull-lag. En må tenke seg at dette kullet stammer fra brannen og oppryddingen etter den. De som skulle bygge opp igjen, måtte jo ha vekk alt «svineriet» som lå igjen, og det er naturlig å tenke seg at de da pløyde ned, for eksempel kullet.

Ole forteller også at da han for noen år siden skulle restaurere hovebygningen på Oppigard, gravde han under kjøkkenet. Der kom han over et kull-lag, ca. en tomme tykt. Fordi byggearbeidet var i gang, hadde han ikke anledning til å «forske» på det, men konstaterte bare at det var et kull-lag der og at han så omtrent en kvadratmeter av det.

I ettertid kan en kanskje undres over at bøndene i Lisgrenda bygde opp igjen gardene så tett etter å ha opplevd en slik katastrofe som brannen i 1810 måtte være. Det må imidlertid ha vært naturlig for dem alle å ha husa nettopp der, både i forhold til vannforekomst, terreng-formasjon og at alle hadde jorder og åkrer spredt utover med tidligere bebyggelse som sentrum. Gardene ble etter alt å dømme bygd opp igjen på de kjente og kjære tomtene, og snart gikk livet videre slik det før gjorde.

Noen glemte det likevel ikke. Øyvor Staum forteller at hennes far, Aksel Lie, ofte snakket om brannen og mente det burde vært lagt ned en rørledning og gravd et reservoar i grenda. Det ble imidlertid med tanken. Og så kunne tragedien nær gjentatt seg.

Brannen på Nistu’n Li i 1987

Det var natt til 23. september. Bent Nordby på Nistu’n Nordigard hadde lagt seg, og senga hans sto ved vinduet. Med ett fôr han opp fordi det var så lyst ute. Forskrekket så ha da rett inn i et flammehav – driftsbygningen på Nistu’n Li stod i brann. Telefon hadde han ikke, så han la på sprang bort til sønnen Johan for å varsle derifra.

På Nistu’n Li var Odd Arne Kruke og huslyden hans bortreist denne natten, og mor hans, Agnethe, som stelte dyene, bodde utenfor garden. I fjøset befant det seg åtte melkekyr, flere åringsdyr og kalver og 16 høner, dessuten avling og redskap. Hovedbygningen lå ikke mange meterene unna.

Johan Nordby forteller at han kom dit først og tenkte han måtte komme seg inn i fjøset og få ut dyr. Han forsto imidlertid straks at det var umulig, bygningen var overtent. Lyder fra dyra hørte han heller ikke, det var helt stille.

Brannvesenet, både i Øyer og på Tretten, kom snart til stedet, og noe vann hadde de med seg. Mer vann i grenda var det imidlertid lite av fortsatt, ledning lang nok til å nå borti åa hadde de ikke, og utstyret de kunne hente vann med, var av liten kapasitet. Og det hastet! Som ved forrige brann lå også nå husa på Lisgardene tett sammen og bare i kort avstand fra driftsbygningen som sto i lys lue. En konsentrerte seg da om å hindre spredning, først og fremst til hovedbygningen og andre hus i Nistu’n. Pr. telefon fikk en imidlertid rekvirert en bil med tank og kanon. Den første vannladningen ble i følge vitner lagt som en hatt over brannen. Så hentet en ny forsyning fra Søre Bryhnsåa, nede ved Skeistugua, og da denne ble sprøytet over, hadde en full kontroll over brannen. Verdier for over en million gikk tapt. Det ble siden konstatert at brannen skyldtes feil i det elektriske anlegget.

At fjøs og dyr gikk med på Nistu’n, var naturligvis tragisk, men tatt i betraktning hvordan det kunne gått, sendte nok mange i Lisgrenda en dypfølt takk oppover etterpå. Brannen oppstod natterstid da folk sov, gardene ligger i kort avstand fra hverandre og husa tett, og det var nok av gras og småbusk imellom, som varmen kunne bre seg i.

Hadde varmen fått tak i hovedbygningen og vognskjulet på Nistu’n, ville ikke veien til husa på Nistu’n Nordigard vært mange meterene. Utover innsatsen som ble gjort for å hindre spredning, mener folk at været og vinden den natten er mest å takke for. Det var helt vindstille, tykk skodde og rått. Hadde det vært tørt vær og vind, er sannsynligheten stor for at utfallet hadde blitt mye, mye verre – i verste fall en gjentakelse av ulykken i 1810.