Denne artikkelen er fra «I gamle fotefar» fra 1991. Den er opprinnelig skrevet av Thor Mageli i slutten av 1930-årene og ble første gang publisert Laagen, Lillehammer.
I nærheten av det idylliske vann Våsjøen hadde Baulstulsfruga slått op sin bolig. Hennes hus lå i nærheten av den nuværende Nustadbu ved sørenden av Våsjøen. Hun hadde her bygget sig en prektig bolig som rummet all den komfort som hun var vant med fra tidligere tider. Her var store saler og det vakreste innbo, til dels hentet langveis fra. de massive tømmervegger var bygget av furu, som det den gang var nok av i nærheten. Hun hadde også noen dyr, deriblandt hennes egen så bekjende ridehest.
Når Baulstulsfruga skulde ut å ride, var hun alltid omgitt av følge, enten det var jaktturer i omegnen eller innover til de store sjøer, hvor det den gang vanket mangt et prektig vilt. Båter hadde hun på flere vann, og når det var beleilig var det å ta en tur og prøve fisken. Kom kvelden på, hadde hun hytter på forskjellige steder, så det var ikke vanskelig å overnatte. Eller også gikk turen hjem til kirken i bygden på søndagene. Kirken sto den gang ved Prestegården, så med hennes raske ridehester falt turen ikke særlig lang. Hun var en flittig kirkegjest og gav også som gave til kirken en kirkeklokke som visstnok er i bruk den dag i dag. Det var vel kanskje herfor at den skikk kom på at det ikke måtte ringes med kirkeklokkene før Baulstulfruga var sett komme ridende opp i lien.
Hvem var denne Baulstulfruga?
Beretningen herom er noe utvisket da mange generasjoner har passert siden den tid. Men noen holdepunkter er det da igjen. Det fortelles t hun var av Danmarks fineste adel, at hun ble enke i ung alder da hennes mann, som var ved hoffet i Kjøbenhavn, blev sendt til et fremmed land og ikke kom tilbake. Han skulde på denne tur være forulykket, men et rykte fortalte på sin ferd at han hadde funnet seg et annet følge utenlands og derefter forduftet i en eller annen storby. Det kan nu være som det vil hermed, men hans hustru tok sig nær av tapet og trakk seg tilbake til ensomheten på sin fars gård.
Men kun tredve år gammel kunde hun ikke for alltid leve innesluttet. Vel også for å adsprede seg litt i sorgen tok hun ut på reiser, og efter en lengre tur i Frankrike og England kom hun til Norge, som den gang for en stor del var styrt av danske embedsmenn. På sine reiser her hadde hun derfor ingen vanskeligheter med å treffe kjenninger fra hoffet og herregården hvor hun var vokst opp. Glimrende personlig utrustet og dertil rikt beslått med penger risikerte hun ikke å bli dårlig mottatt. Blant andre steder vilde hun også besøke prestegården i S. På reise dit for hun fjellveies og kom da til den plett hvor hun senere skulde skape det hjem, eller rettere eventyrslott som det nu har vært fantasert om i flere århundrer. Stedet het Baulstulen og heter så den dag i dag. Herfra gikk reisen til S. prestegård, et besøk hun imøteså med stor spenning. Presten som var fra disse kanter av landet, hadde hun truffet i Kjøbenhavn i hans studietid, og det hadde mellom disse utviklet sig litt mer enn vennskap, men kløften var uoverstigelig, og hun blev noe senere, med eller mod sin vilje, satt i spann med den før omtalte hoffmann.
Det var defor naturlig at hun skalv litt på hånden da hun en sen eftermiddag banket på i S. prestegård. Hvordan dette besøket artet sig, vet vi intet om. Efter ca. en måneds opphold reiste hun imidlertid herfra. Hvor skulde så reisen gå hen? Hun var ikke selv klar over dette.Men Baulstulen hadde festet sig slik i hennes sinn at hun måtte tilbake dit enda en gang, og så blev det gjrot. Det blev da holdt rast her og en av følget var nede i sjøen og trakk op noen fisker til et måltid. Mens denne blev tilberedt spaserte hun litt omkring, og hun fant da et så vakkert sted at hun utbryter: her vil jeg btgge og bo. Handling fulgte ord og innen kvelden stod en stor barhytte ferdig til å tre inn i. Hun blev har i flere dager og foretok turer i omegnen. Sjøen hvelver sig rolig og dyp nedenunder, og fisken lekte med kåte sprett. I skogen var det fuglesang, op på vidden innenfor sprang elgen forbi. I nord såes Rondanes hvite tinder og skar, og nærmere ved de runde koller og nuter. Innimellem skimtedes dunkle fjellvann, og over det hele var vårens herlighet. Skogen stod taus og svær med mellemrum av store myrer og høie snaufjell. I vest såes selve Jotnenes rike med eventyrprakt og storglans.
Men i nærheten risler en liten bekk, den smyger sig stille frem, gjør et lite hopp og faller så ned i sjøen, den synger sin frihetssang og blander sine toner med stormesteren som nu begynner å spille opp. Det er gjøken so begynner å gale, og det er ikke bare en, men to, tre, fire, på en gang og i forskjellige retninger. Det blir et brus som av en flertonig konsert. Den senere herskerinne over Baulstulen kan ikke stå for alle disse overveldende inntrykk av natur og skjønnhet. Hun synker i kne, folder sine hender og utbryter: Herre Gud, hjelp mig, jeg er liten mot dig og hvad du har skapt.
Hun går nu tilbake til barhytten hvor alt er gjort i stand, der spises til aftens, og efter et siste besøk ved sjøen legger hun sig til hvile. men hun får ikke sove, hun arbeider med et problem, og dette opptar henne således at søvnen flyr sin vei. Men hun er ikke genert av dette, hun føler sig lykkelig og glad, og om morgenen er hun oplagt som aldri før. Hun har fattet en stor beslutning mens hun lå og ikke fikk sove. Hun vil bygge et hus her, hun vil skape sig et bosted, et hjem tør hun ikke kalle det, et eventyr vil hun bygge, en kopi av den natur som har fortryllet henne.
Vi forbigår hvad det derefter fulgte, alt det strev som fyllte hennes sinn, all den omtanke som skulle til, alle de penger hun strødde om sig for å få det hele i den stand hun ønsket. Men innen året var gått, var det hele ferdig. Det hadde vært en strevsom tid, men en rik tid, den som har det travelt har ikke tid til å gruble.
Så stod da eventyrslottet ferdig på Baulstulen, og fra den tid hører Baulstulsfruga vår hsitorie til. Hennes opprinnelige navn er glemt for alle tider, hunheter kun Baulstulsfruga. Så levde hun da sitt liv videre herinne på vidden. Hun trivdes vel ved dette og blev et utpreget sports- og friluftsmenneske. Hun kunde med letthet svømme over Våsjøen, og skjøt elgen på spranget når den passerte forbi. Hun drev jakten fra hesteryggen og hun kunde ride fra den flinkeste rytter. Hun blev en mester på ski, da dette lange tider av året var eneste fremkomstmiddel derinne på fjellvidden. Når dertil kommer at hun var meget rundhåndet med penger, er det intet under at sagnet om henne har holdt sig i mange slektsledd. Med bygdens folk hadde hun visstnok ikke megen omgang, hun levde i sitt fjellrike og var tilfredsmed det.
På den tid opholdt sig en røverbande i Digeråsen. Disse gjorde adskillig fortred, dog ikke således at de bent frem røvet folk eller fe, men de stjal fort vekk både det ene og det annet, således at de levde av denne trafikk. Baulstulsfruga hade god rede på disse folk og hun var forarget over forholdene. Hun fikk da også til slutt noen av folkene satt fast, og dette lovet de å hevne. de hadde dog liten lyst til å komme i åpen konflikt med den mektige dame, da hun var godt rustet både med det ene og det annet. Men hevnen er søt, og de kunde ikke godt fornekte sig helt. Engang blev en av hennes hester stygt skamfert, og det var tydelig at at det var folk som hadde hjulpet til. Et par båter blev helt borte, de var lastet med sten og senket til bunns, og i klart vann kan en av disse båter sees den dag i dag.
En gang hun var alene på ridetur var det spent et tag tvers over veien i passende høide til at det skulde ta henne. Hun klarte dog å berge sig fra dette, idet hesten vek til side.
Det var dog ikke gjort med dette; engang hun var alene hjemme sammen med sin hushjelp blev huset omringet av dette røverpakk, og hun skjønte da at de vilde henne ondt. Hun var dog ikke uforberedt. Hun hadde en utgang ned til sjøen, en underjordisk gang som gikk ned til båthuset like i nærheten. Denne utgang var egentlig bygget for at hun kunde gå ned i båthuset og bade, men kom nu til nytte på en helt uventet måte. Hun gikk da ned til sjøen og la på svøm uten å bli lagt merke til. Kommet op i lien på den andre siden av sjøen var hun så heldig å få tak i en hest og da var hun ikke lenge om å komme ned i bygda. Her fikk hun med sig folk og satte innover igjen, men da var røverne forduftet uten å ha gjort noen skade. De hadde vel forstått at de var overlistet. Men hun hadde lært så meget av dette at hun aldri var alene i sitt hjem eller på noen utferd mer. Derfor heter det bestandig Baulstulsfruga med følge.
Hun levde mange lykkelige år herinde på vidden, aktet og æret, ja mer enn det, fra bygdefolkets side. Presten i S. besøkte henne hver sommer, og disse besøk var ofte av lang varighet. Det fortelles da at i denne tid stod hennes kirkestol i Tretten kirke tom, det hendte ikke ellers.
En gang bragte presten henne en tiende som i grunnen gledet henne. Han hadde nemlig fått rede på at hennes mann var omkommet ombord på det skib hvormed han reiste ut. Hun fikk dermed visshet om hvordan det var gått ham, og dette beroliget henne.
Han var et par ganger i sitt gamle fedreland på lengere besøk, men kom tilbake til Baulstulen. Hun trivdes best således. Den smilende natur, stillheten, farveprakten, de kjente og kjære steder var blitt hennes liv. Hun kunde ikke tenke på å flytte før hun skulde flytte for godt. Hun gruet sig dog litt for alderdommen, da den kunde falle vanskelig her på fjellet.
Hun hadde dog ikke behøvet å tenke på dette. Etter en ridetur der hun som vanlig red foran, stoppet hesten på sin vante plass da den kom hjem, men hun steg ikke av som vanlig. Hun satt opreist i salen, og da hennes ledsagere talte til henne, svarte hun ikke. Ved nærmere undersøkelse viste det sig at hun hadde sovnet av.
Således ente hennes liv. Det hadde vært et liv i skjønnhet, og hun hadde gjort vel mot alle mennesker. Derfor er hennes minne så lenge blitt bevart, hun er blitt omtalt fra slekt til slekt. Hun blev begravet ved den kirke hvor hun var så stadig en gjest.
De gamle forteller med ærefrykt om Baulstulsfruga og alle hennes idretter, og de unge lytter med spenning som til et lite eventyr og sier: Fortell mer! Kun lite vet vi, men det lille jeg har hørt, har jeg gjengitt ovenfor.